Fra RØDT, HVITT OG FLOTT til GUL og BLÅ.

Pjokken Eide er et begrep i norsk rockehistorie. Men han er også en noe mindre kjent visesanger. Her forteller han selv sin historie om hvordan debutalbumet «Pjokken synger RØDT, HVITT og FLOTT» og hans nye utgivelse «Pjokken synger seg GUL og BLÅ» ble til:

RØDT, HVITT og FLOTT

- Det aller meste av Rødt, hvitt og flott ble egentlig skrevet og komponert høsten 1966 da jeg flyttet hjemmefra (Bergen) og inn på en nitrist hybel ved Holmendammen i Oslo for å begynne å studere jus.

Jeg hadde ingen kjente og kjedet meg så avsindig at jeg kjøpte meg en billig kassegitar og et hefte som het ”999 akkorder for jazzgitarister” med sikte på å lære meg å spille kompgitar. Jeg hadde knapt ”tatt i” en gitar før, men spilte trombone på relativt profesjonelt nivå (Gardemusikken i 1965) og brukbart fløyte. Og jeg var allerede den gang flink med noter og noteskriving og hadde erfaring i å arrangere både for kor og korps (og andre grupper).

For å levendegjøre mitt selvstudium i jazzgitarisme komponerte jeg odde, små melodisnutter, og for å huske disse igjen satte jeg til odde, små tekster, som i sin gjennomgående svarte humor nok avspeilte min ensomme vantrivsel i Tigerstaden.

Våren 1967 ble jeg så med i Corpsus Juris, juristenes hurramegrundtorkester, verden tok en ny vending, «gitar-kurset» ble avsluttet og resultatene derfra ble lagt i skuffen.
Gjennom kontakter i CJ ble jeg så ansatt som dirigent for Ila Ungdomskorps og leder for Ila Storband der jeg arrangerte flere låter med Per ”Elvis” Granberg som vokalist, innspilt på LP’en ”Nice to meet you”. Så fulgte Arman Sumpe DE, som var forløperen til Popol Vuh og alt det der. Julen 1972 ønsket jeg å besøke min søster i London, og for å reise penger til dette edle formål åpnet jeg skuffen, ristet liv i låtsnuttene fra høsten 1966 og sang dem inn på en demokassett til eget gitarkomp(!), dette med sikte på å få Arve Sigvaldsen i Talent interessert i å få noen fra hans artiststall (bl.a. i Treff-serien), som jeg hadde studiospilt på det meste av) til å synge noe av det inn på plate.

Jeg var oppe på kontoret hans (på et loft vis-a-vis Hotel Bristol) en lørdags formiddag ved 11-tiden, høsten 1972 med demokassetten, forklarte situasjonen og ba ham høre på den og vurdere greiene ved første anledning, da det var kort tid igjen før jul. Han ba meg komme tilbake ved 14-tiden samme dag. Jeg så gjorde, og da proklamerte han at han hadde leiet Roger Arnhoff studio den kommende tirsdagen fra kl 17.00 og så lenge jeg behøvde for å synge alt sammen inn selv, at han selv ville produsere innspillingen og at jeg måtte skaffe det komp jeg måtte ønske og sørge for at alt var høvelig arrangert i forhold til dette. På tre dager! Dette var viser som bare Pjokken kunne fremføre troverdig, påsto han, og ikke noe stoff som kunne egne seg for Inger Lise Rypdal eller Stein Ingebrigtsen! Og hvis det var den eneste sjansen…. Mine venner i Popol Vuh, Pete Knutsen, Jahn Teigen, Arne Schulze, Terje Methi og Thor Andreassen, ble naturligvis gjennomgående grunnkomp, og i tillegg kom det på min oppfordring innom, på vei til og fra spillejobber, en jevn strøm av teater- og jazzmusikere, som jeg hadde arrangert inn i prosjektet. Storartet. Arve S. hadde tro på at dette kunne bli en storselger, så han ga meg på forskudd kr 2.500,- kontant for innsatsen, hvilket var godt nok til å bringe meg til London i julen, og trykket optimistisk opp 500 eksemplarer av LP’en, som nok ikke solgte noe særlig. Jeg fant den et års tid senere i en kartong på en Shell-stasjon blant mange andre floppede vrak på tilbud til kr 10,- og gjorde et par barmhjertige støttekjøp. Men etter hvert skal LP’en ha fått kultstatus og et godt eksemplar (mint condition) må man visstnok ut med rundt kr 1 000,- for i antikvariatene i disse dager!

GUL OG BLÅ


- Jeg ble omsider ferdig utdannet jurist og flyttet til Bergen med familien midt på 70-tallet. Men det tok litt tid før jeg fant meg brukbart betalt jobb, vi bodde i fremleiet møblert leilighet på Møhlenpris, min frue var fortsatt student og vi måtte igjen gjøre noen grep for å styrke økonomien. Så vi leide ut et rom som hybel til den unge svensken Lars Ohlsson. Han underviste i lutt og gitar på Bergen Musikkonservatorium og var en visesanger av Göran Fristorp-format. Han var ikke ulik ham av utseende heller, faktisk. Han fikk høre ”Rødt, hvitt og flott” og mente den fortjente en oppfølger. Det vi da gjorde var at jeg skrev seks tekster og han skrev seks melodier – og så byttet vi. Han skrev melodier til mine tekster og jeg skrev tekster til hans melodier. Da hadde vi 12 låter å rutte med, og det utgjør jo normalt en LP. Så gikk vi til Trygve Thue i Bergen Lydstudio, som ikke hadde noe i mot å lage en demotape, som i og for seg ble usedvanlig fyldig og fett gjennomført, takket være storartet frivillig innsats fra Saft-guttene Trygve T., Magne Lunde, Tom Harry Halvorsen og Rolf Skogstrand. I tillegg laget jeg noen arrangementer for noe av dette som er tilpasset storbandet Bergen Band og salongorkesteret Hansa Bryggeriorkester, der jeg på den tiden spilte cello og kontrabass(!), siden de serverte øl i pausene.

Av de 12 ”verkene” slapp 11 igjennom nåløyet og kan presenteres for menneskeheten. Her er de.

Hvem vet – kanskje noen kan finne gullkorn i dette stoffet?

I så fall er det ihvertfall to som blir lykkelige, nemlig Lars Ohlsson og Pjokken......